Å GÅ OG FALLE I DET OFFENTLIGE ROM – et intervju med Bianca Hisse

In a world where there is a demand for constant movement and high performance, I am interested in questioning the vertical body and its dominance. What happens when slow, horizontal bodies invade today’s normative landscapes?

Mitt første møte med Bianca Hisse er på nettet, som så mange andre møter for tiden. Men selv gjennom skjermen blir jeg slått av engasjementet hennes. Bianca en ung kvinne fra Sao Paolo, som har tenkt i baner jeg selv ikke har gjort. Gjennom samtalen med henne åpner hun nye rom, perspektiver og innfallsvinkler som gjør at jeg kommer til å ha et annet blikk på både verden og kunsten. Hun jobber for øyeblikket med en ArtLab der de jobber med maktdynamikker i det offentlige rom.

ArtLab er et scenekunstlaboratorium drevet av RadArt og Dansearena Nord i samarbeid med Rådstua Teaterhus. Labene har laborantens prosjekt i fokus og publikum inviteres inn til visninger og manifestasjoner. Tale Næss kuraterer i dag labene.

Bianca starter samtalen med å snakke om arkitektur. Hun er opptatt av hvordan våre kropper relaterer til arkitekturen rundt oss – og hvordan arkitekturen legger føringer på hvordan vi beveger oss. Hun er midt i en ArtLab der hun sammen med flere dansere jobber med idéen om å falle. Det er utrolig hvor kraftfull en slik enkel øvelse er, sier hun.

Covid 19 situasjonen har gjort at mange som er fra vestlige land har blitt oppmerksom på at det å bevege seg fritt er et privilegium. Det er noe vi fra andre deler av verden har visst lenge. At det er et privilegium forbeholdt en del av verdens befolkning.

Intervjuet er gjort av informasjonsansvarlig i RadArt, Maja Bohne Johnsen.
Publiseringsdato 21. april 2021

startet med å jobbe inne, men etterhvert tok vi arbeidet med oss ut i det offentlige rom. Da ble vi veldig oppmerksom på at det å falle er helt vanlig i Tromsø på vinteren. Alle har opplevd det. Vi opplevde at folk hjalp til og viste omsorg når vi falt. Det var først når vi falt igjen at de stusset og skjønte at her var det noe annet som foregikk.

Jeg spør henne om hvorfor hun ønsker å jobbe ute istedenfor på mer tradisjonelle scenekunstarena.

Jeg liker å jobbe et sted mellom fiksjon og virkelighet. Jeg vil balansere på den fine linjen mellom de to. Jeg er ikke interessert i å jobbe i Blackboksen. Jeg vil ut å jobbe på gater og torg. Jeg liker at det er en større risiko når du jobber der, du er mye mer sårbar for hvordan folk reagerer. Det er utrolig kraftfullt å se hvor sterk en gest eller en bevegelse kan være:

Å falle fremover

Bakover

Alene

Sammen

Det skaper ulike referansepunkter i folks hode.

Vi får mange interessante reaksjoner. For eksempel da vi for et par dager siden rullet ned bibliotekets trapper istedenfor å gå. Da var det flere som umiddelbart relaterte det til en debatt som har vært om at disse trappene ikke er trygge nok. En stoppet opp og snakket om det – han ble oppmerksom på dette på en annen måte. Øvelsen trigget noe i han.

You get an awareness of where you are and what is needed. Det er så lett at vi slutter å se det politiske i våre omgivelser. At det er politikk hvordan det ser ut – de valgene som gjøres med hensyn til utformingen av det offentlige rom. Og hvordan dette setter begrensninger på oss – helt ned til det fysiske – på hvordan vi beveger oss.

Som danser, hvordan ser du på koreografi?

Jeg ser koreografi overalt. Hvordan vi går på jobb. Når vi henter barna og lager mat. Jeg ser koreografi i forbindelse med alt sosialt liv. Hvordan samfunnet har blitt koreografert ut i fra større maktstrukturer vi ikke alltid har oversikt over. Og når vi endrer hvordan vi beveger oss kan vi endre hvordan vi ser på det offentlige rom. Vi blir bevisst det vi ikke er bevisst. At det finnes andre valg – andre muligheter. Jeg vil stille spørsmålet om kroppen kan endre disse koreograferte bevegelsesmønstrene – ved å gjøre noe annerledes – slik at vi blir bevisst hvordan vi beveger oss fra a til b. I dagens samfunn er alt tilrettelagt for det effektive oppreiste mennesket.

Bianca er fra Sao Paolo i Brazil. Der bor det 15 millioner mennesker. Jeg spør henne om hun tenker at hennes bakgrunn influerer hvordan hun jobber kunstnerisk. Det mener hun at den gjør.

I Sao Paolo har vi helt annerledes strukturer i det sosiale liv. Jeg forsker blant annet i hva som er igjen i meg fra stedet jeg er født selv om jeg nå har vært i Tromsø en stund. Tromsø har en trygghet som jeg nyter, men man er ute i gatene på en helt annen måte her. Jeg prøver ofte å bevege meg mot grensen, å flytte på noe, for å se hva som er mulig å gjøre ute i offentligheten. Jeg forteller aldri at det er en performance. Måler er å bevisstgjøre. Det er helt ok om de tror det er virkelighet en stund. Men jeg vil ikke skremme folk, eller skape frykt. Jeg er inspirert av Augusto Boal og hans øvelser. I løpet av vår Art Lab har vi studert han og hans usynlige teater. Der han viser at små ting kan trigge store reaksjoner. I Sao Paulo har vi superfulle metrostasjoner. Der må du bare gå. Du kan ikke stoppe – du må bare bevege deg fremover. Det er såpass at de skrur av rulletrappene. Fordi det er så mange folk. På en slik stasjon gjorde jeg en øvelse. Jeg sto stille i menneskestrømmen. Etter 10 minutter kom Security og sa at jeg ikke kunne stoppe. Jeg spurte hvorfor. De sa: ”Du kan ikke stå stille.” Man sier at det ikke eksisterer regler, men de finnes. Det er ting du gjør og ting du ikke gjør, og vi er ikke klar over det. Men når jeg bryter reglene i mine performances så blir vi klar over disse reglene. Vi tror vi er fri, men det er regler som er ”embodied” i det å være menneske – det gjelder alle – men reglene varierer ulike steder i verden. Men felles er at de finnes. Det er regler vi lærer fysisk.

På spørsmålet mitt om hun kan si noe mer om disse reglene svarer hun:

Det er et krav i dag å yte hele tiden, å bevege seg hele tiden. Men jeg vil stoppe opp – spørre meg selv om hvor jeg vil gå, egentlig. Hva om jeg ikke vil gå ned trappen men rulle ned trappen. Hva skjer da – i meg. I de rundt meg. Hva om jeg tar meg tid. Beveger meg fra a til c og tilbake til a og så til p. Tar meg tid til store svinger og omveier og bare rett og slett står stille. Hva skjer da? I meg. Med meg. Med de rundt meg.

De siste to tre årene så har jeg jobbet med kroppens vertikalitet. Å nekte å være vertikal hele tiden. Å ikke være i den stående kroppen hele tiden. Jeg kryper i offentligheten. Ruller. Ligger stille. Mine senere arbeider er inspirert av William Pope L. og hans kollektive krype performances. Han utfordrer dominansen av den vertikale kroppen. Den vertikale kroppen er alltid sterkere enn den horisontale. Men når du krabber i grupper så har du gruppens kraft.

Jeg ber henne si litt mer om seg selv som kunstner.

Jeg har danset lenge. Jeg har en BA i dans fra Sao Paolo. I 2019 tok jeg en Master ved Kunstakademiet i Tromsø. Å komme til Tromsø har vært viktig. Jeg begynte å jobbe med skulpturer og installasjoner. Nå ser jeg på meg selv mer som en visuell kunstner. Men bevegelsen er basisen for arbeidet mitt. Selv om jeg jobber med en skulptur så er bevegelsen med meg.

Du er plukket ut som en av fem kunstnere til å delta i talentprogrammet Uredd.

Uredd er et Nordnorsk talentprogram eid av RadArt, nettverk for fri scenekunst. Programmet har 5 talentplasser, og varer fra september 2020- mars 2022. Prosjektet er finansiert av Sparebank 1 Nord-Norge og Talent Norge.

Hva er det du ønsker å jobbe med som Uredd deltaker?

Som Uredd deltaker vil jeg fortsette å jobbe med det antivertikale. Jeg vil fortsette å utforske det i relasjon til språk. Hvordan kan bevegelsene ute i det offentlige rom co-eksistere med språket. Jeg vil jobbe med elementer av visuell kunst og forbinde det med å arbeide med kroppen.

Jeg jobber for tiden mot en ny performance i Tromsø med tittelen Soft Play. Det er et samarbeid med kunstneren Shahrzad Malekian og åtte dansere. Vi skulle hatt en visning under Vårscenefest som dessverre ble avlyst på grunn av Covid 19 situasjonen. På grunn av dette så har vi bestemt oss for å tilpasse vårt arbeid til filmformatet. Men vi håper også å kunne opptre live snart.

I Soft Play snakker vi om ”oppression”, ikke eksplisitt vold. Vi snakker om en veldig subtil undertrykkelse som vi ikke ser. Som ligger i strukturene rundt oss. Og det er den største undertrykkelsen, den vi ikke ser. Den er vanskelig å gjøre opprør mot fordi den sitter i kroppene våre så å si. Noen ganger er du heller ikke klar over at du undertrykker andre, det er mønstre som er så dypt integrert i deg, i samfunnet, at du ikke engang tenker over det. Likeledes er det omvendt. Undertrykkingen er lagt på deg, du har ikke valgt den, du vil ikke være undertrykt men den ligger i deg, i strukturene rundt deg. Og ved å bevege oss på en annen måte i disse strukturene så håper vi at folk skal se og kanskje reflektere over dette.

Covid 19 situasjonen har gjort at mange som er fra vestlige land har blitt oppmerksom på at det å bevege seg fritt er et privilegium. Det er noe vi fra andre deler av verden har visst lenge. At det er et privilegium forbeholdt en del av verdens befolkning.

Intervjuet er gjort av informasjonsansvarlig i RadArt, Maja Bohne Johnsen.
Publiseringsdato 21. april 2021