Artist in Residence skaper rom for utvikling av ny dramatikk

Martha Rasmussen Lubiana har vært i Tromsø i regi av Nordisk-Baltisk Artist in Residence ved Troms fylkeskultursenter (Kysten). Hun var her i forbindelse med at hun samarbeider med Tromsøkunstneren Stine Hemmingsen. Jeg møtte de to skuespillerne på Kysten i et rom fullt av notat-lapper på veggene i en regnfull oktoberdag i 2020. De var i full gang med å utvikle et helt nytt scenekunstprosjekt.

Martha bodde sine første år i Kroatia. Da hun var seks år flyttet de til Råde. Martha beskriver bygda der hun vokste opp som bygda mellom byene. Hun opplevde ikke å ha et rikt kulturtilbud der hun vokste opp. Men hun begynte å spille fløyte og piano på musikkskolen og senere på musikklinja. Noe stort musikktalent var hun ikke sier hun og ler, så på konsertene var hun konferansier – og det var da hun skjønte at hun hadde talent for å underholde publikum. Hun søkte seg derfor inn på Romerike Folkehøyskole. Der møtte hun Stine, som er grunnen til at hun nå har en forbindelse til Tromsø.

Stine er fra Tromsø. Hennes teaterkarriere startet som hos så mange andre i Tromsøs kulturtilbud for barn og unge. Barne- og ungdomsteater, revy og dramalinja på Kongsbakken. Så gikk ferden til Romerike Folkehøyskole og senere til Skottland der hun utdannet seg til skuespiller. Etter Romerike studerte de to sammen på Forstudium Teater ved Oslo musikk- og kulturskole og Method Acting på Lee Strasberg Theatre and Film Institute i New York. På samme tid søkte de seg inn på teaterhøgskoler. Dette førte Stine til Royal Conservatoire of Scotland og Martha til Gøteborg på Teaterhøgskolen der. Martha sier at det på mange måter var et kultursjokk å komme til Sverige. Likestillings- og mangfolds debatten hadde fått sterkt fotfeste på universitetene. Alt ble analysert i lys av dette og skolen var i en omstilling hvor alt ved utdannelsen ble stilt spørsmålstegn ved. Hadde de drevet skolene mot loven om likebehandling? Debattkulturen var tøff, men lærerik. Kjønnsperspektivet har senere blitt en viktig del av arbeidet, også i prosjektet sammen med Stine.

Martha har siden endt utdannelse jobbet i Sverige og Stine har jobbet i Tromsø og Oslo. Stine mener at det er avgjørende med et nettverk her i byen som RadArt og lokalene til Rådstua Teaterhus. Uten dette miljøet ville det vært mye vanskeligere å komme tilbake til Tromsø som scenekunstner. I dette nettverket fikk hun også kontakt med Tromsø Byteater som hun har jobbet mye sammen med.

Martha og Stine samarbeider nå på et prosjekt som de fikk en idé til da de gikk rundt Nordbykjernet i nærheten av Romerike for 10 år siden. De har nemlig begge flere år bak seg som unge assistenter på sykehjem ved siden av skolegang og studier. De oppdaget raskt at de hadde like erfaringer og refleksjoner – og tanken om å lage teater om damene bak pleieuniformene på sykehjem, ble født. Noe mange kanskje opplever som en usexy tematikk og for to år siden begynte de å gjøre alvor av den ideen.

Det er en jobb som gir mange perspektiver mener kunstnerne. Og de ønsker å lage en forestilling med mye humor. Det er absolutt flest kvinner som jobber på sykehjem og Stine og Martha mener de gjør verdens viktigste jobb. Og det er absurd at en slik jobb blir nedvurdert slik den blir i vårt samfunn. Når man jobber med dette materialet sier Stine er det umulig å ikke komme inn på hvilke prioriteringer som gjøres politisk. De har gjort mange intervjuer med folk som jobber i helsevesenet. I intervjuene utforsker de konflikten mange står i mellom rutinene i jobben og det å være et medmenneske. Det å få til å ha samtaler og kontakt i de rutiner som må gjennomføres i løpet av en arbeidsdag. Det å være medmenneske, å gi og vise omsorg, er vanskelig å måle og loggføre slik mye arbeidskraft gjøres i dag, og derfor blir denne delen av arbeidet ikke prioritert fra et politisk hold. Det er en meningsfull jobb mener mange – men de politiske rammene gjør det vanskelig. Alt skal måles og du har ikke tid til å gjøre den jobben du vil gjøre. Du går alltid med en følelse av at du ikke strekker til. Slik har de selv opplevd arbeidshverdagen på sykehjem og slik oppsummerer også intervjuobjektene sin arbeidshverdag. De holder fortsatt på å forske i materialet sitt og de sier at det tar tid å finne ut hva man faktisk har. Martha og Stine holder på å samle materiale og finjusterer sine verktøy. De snakker med andre dramatikere/scenekunstnere som også har brukt intervjuer for å lage forestillinger. Som Jenny Svensson, Kristine Myhre Tunheim og Katja Lindberg. De har gitt kunstnerne råd og tips om hvordan få folk til å snakke om ting som er litt skummelt å snakke om – som blant annet handler om etiske dilemma i hverdagen. Kanskje der tidsrammer får en til å gjøre ting man egentlig ikke skulle gjort.

”I blant glemmer jeg at du er et menneske” er et sitat fra et intervjuobjekt, og nå også navnet på prosjektet. Dette sitatet beskriver essensen av å stå i spagaten mellom det å ville gjøre en god jobb og å få tid til alt som skal gjøres i løpet av en arbeidsdag. Hva skjer når folk slutter å være mennesker for oss? Kunstnerne mener at dette spørsmålet er talende for vår tid på mange områder.

Fordommer er en måte vi mennesker orienterer oss på i verden, og det er interessant å se på hvilke fordommer vi har om helsearbeidere. Vi tenker på det som et kjedelig univers mener kunstnerne. At det bare handler om kateter og bleieskift. Og så er det så mye mer. De ønsker, som sagt, å ta materialet i en humoristisk retning.

Humor fungerer som en overlevelsesmekanisme for de som jobber på sykehjem, en måte å takle arbeidet som ofte kan gå inn på hver enkelt. I intervjuene med helsepersonell gjorde de noen interessante funn når de snakket med de om temaet humor. De bruker verdens mørkeste humor sier Martha. Stine ler og stemmer i, de har rå galgenhumor sier hun. Humor som redskap for å takle alt fra bleieskift og morsestell. Humor som en effektiv måte å få folk til å føle seg sett. Selv de med alvorlig demens forstår humor.

Det er så mange morsomme kvinner på sykehjem mener kunstnerne – hvorfor i all verden er ikke flere av dem på en scene sier Stine. Hun har selv jobbet i perioder på sykehjem og i hjemmetjenesten siden hun var 17 år. Martha har lignende erfaring.

De vet ikke om noen som har laget teater før om det å jobbe på sykehjem. Det har vært revytekster ja, men ikke helaftens forestillinger. Tematikken om å bli gammel er belyst men ikke det å jobbe med de eldre.

Prosjektet har hatt flere faser, og de har hatt perioder før der de har jobbet sammen over tid. Noe man er avhengig av for å kunne lage en forestilling sier Stine. Programmet ”Scratch” ved ”Østfold Kulturutvikling” gjorde det mulig i 2019 og nå altså ”Artist in Residence” i Tromsø i 2020. De har jobbet med dette prosjektet i perioder over 2 år i ulike land og byer.

Det er så viktig med dette ”Artist in Residence” oppholdet sier Martha. Det krever mye gratis innsats å lage en forestilling. Så det å få hjelp er avgjørende. Og at man kan jobbe i fred i perioder uten å presentere et resultat er også viktig for å utvikle kunstneriske prosjekter. Kravet om at det skal bli noe er jo i oss, men det å ha et opphold som dette der det ikke er fokus på et scenisk resultat er så godt sier Stine. Det tar vanvittig mye tid å frembringe nytt materiale, og mange er ikke klar over hvor lang tid det faktisk tar. I tillegg kommer administrasjon, søknader om produksjonsstøtte også å videre og så videre. Katja Lindberg har sagt at man må alltid gjøre det på tross av, på tross av, på tross av.

Kunstnerne ser for seg at det skal bli forestilling i 2022. Det er målet. Etter Marthas opphold i Tromsø skal de lage en ny prosjektbeskrivelse. De er ferdig med forprosjektet og vil nå søke midler og se på mulighetene for en co-produksjon.

Videre ønsker de å ta forestillingen på en DKS-turne, de mener videregående trinnet vil ha god nytte av å se denne forestillingen. De ønsker at den skal ha et langt liv når den er ferdig.

Det tror vi at den vil få.

Nordisk-Baltisk Artist in Residence ved Troms fylkeskultursenter er et samarbeid med kunstorganisasjoner og institusjoner i Tromsø. Det nordisk baltiske A-i-R programmet har som mål å styrke nettverket mellom lokalt kunstmiljø og kunstnere fra land i Norden og Baltikum.

Nordisk-Baltisk A-i-R 2019-2020 er støttet av Nordisk kulturkontakt – mobilitetsprogram, og Troms og Finnmark fylkeskommune.